Denne artikkelen ble først publisert i UTE 22 november 2023
Forleden dag ble jeg tilsendt kronikken Fråtsing i friluft skrevet av generalsekretæren i Norsk Friluftsliv. I artikkelen, får Bente Lier konsum av turutstyr til å handle om individets moralske ansvar. Innlegget som kom helgen før Black Week er godt timet. Men, den avslører først og fremst at fastlåst forståelse av “friluftsliv» ikke løser vårt overforbruk.
- “Vi vet alle innerst inne at naturopplevelsen ikke blir bedre av å ha det nyeste eller mest populære utstyret,” – Bente Lier, fra kronikken Fråtsing i Friluft
I halvannet år har jeg forsket på bruk av allemannsretten i Lofoten. Etter å ha lest innlegget til Bente Lier ble jeg stuss. For friluftslivet hun beskriver er alt annet enn det jeg har møtt. I motsetning til generalsekretærens utsagn, har jeg vært med mennesker som finner stor glede i klær og utstyr. Tøy og dingser blir diskutert, og erfaringer deles – faktisk blir utstyr snakket veldig mye om!
Kan det være at utstyr er en del av det hele?
I mine notater fra i sommer kan jeg lese om turen med en person i førtiåra som nettopp hadde fått en ny, lett og slitesterk sekk. Helt nytt materiale, og sekken hadde en pris, jeg knapt hadde sett maken til. Nysgjerrigheten var stor da den ble brukt på tur neste dag. Sekken var god, men ryggbøylen unødvendig. Vi snakket om å sy på egne stropper, da kunne den bli ypperlig til skikjøring! At sekken var en del av “naturopplevelsen” den dagen, er det liten tvil om.
Var naturopplevelsen feil? Er det ikke friluftsliv?
Videre i kronikken beskriver generalsekretæren det «tradisjonelle friluftslivet» som noe som er preget av stillhet og ro. Jeg blir nysgjerrig på dette tradisjonelle friluftslivet. For hva er det egentlig? Når vet jeg om noe er tradisjonelt, eller om jeg har bikka over i det moderne? Kan tradisjonelt friluftsliv forekomme ved en halvtimes pause?
Jeg hjalp til på en gård en gang – halvtimen med niste, kaffe og sol i fjeset føltes definitivt ut som både fri, ro, stillhet, luft og liv. Er det friluftsliv da? Eller må jeg ha lenger fri? Er starten på det tradisjonelle, når pausen er lang nok, til at jeg kan gå rakrygget ut av byen og inn i marka?
Trange definisjoner av friluftsliv er noe annet enn det jeg møter ute
Stillhet og ro er selvfølgelig viktig for mange. Vi lever travle liv. Mange jeg har møtt sier at de liker å dra ut for å oppleve stillhet og ro. Et avbrekk fra hverdagen, akkurat slik Lier beskriver det. Jeg synes det er fint å slappe av selv, jeg. På den andre siden møter jeg også veldig mye friluftsliv som ikke er stille og rolig. Friluftsliv kan også være veldig mye skravling. I sommer var jeg på tur med åtte stykker på Værøy i sol – vi skravla hele tida! Når regnet kom, så dro vi på oss hetta, og skravla litt mindre.
I Lofoten har jeg erfart at friluftsliv også kan være fliring, og til og med litt roping en sjelden gang. Friluftsliv kan også handle om hunder som bjeffer, eller en tur i Frognerparken. Det kan være løping, å gå, jogge, snuble, svømme og klatre. I går møtte jeg en barnehage på tur – dere kan jo gjette lydnivået. Opplevelsene har fått meg til å tenke, kan det være at friluftsliv handler mest om alt det som er å være et menneske – bare utendørs?
Nå så spør du kanskje deg selv, hvorfor sitter det en skårunge av en akademiker i Nord-Norge og utfordrer stivbente kategoriseringer av friluftsliv? Innlegget til generalsekretæren handlet jo også om forbruk av turutstyr!
Du har rett, og min kritikk fristiller oss selvfølgelig ikke fra noe ansvar. Kanskje vi til og med må tenke, at klima og naturkrisen krever en større etisk kompetanse. Både i konsum av turutstyr, eller ved bruk av allemannsretten. Kanskje må friluftsetikk bli den nye moten?
Etikk eller ikke. Om vi vil løse problemer ved konsum, så må vi ta det med rota. Systemendringer skjer ikke ved at en generalsekretær ber friluftsfolket «skjerpe seg». Å stille spørsmålstegn rundt når “mote og gadgets” ble en del av friluftslivet, har ingenting for seg. En gang var fotoapparatet også noe nytt. Bildene fra datidens «gadget», forteller at mote også var en del av påskefjellet for 100 år siden.
Rett skal være rett, friluftsorganisasjonen peker også mot systemet i slutten av innlegget. Derfor skal jeg også gi litt støtte. For det er til systemet vi må, om vi skal komme noe sted med problemene. I mellomtiden så kommer nok alt som handler om å være et menneske, også til å være en del av av friluftslivet.
Ja vel, men hva så da? Skal du bare sitte der og kritisere, og ikke foreslå noen ting selv?
Jeg ser kritikken. Det er utvilsomt behagelig å sitte i toppen av et tårn og mene. Derfor ymter jeg meg frempå, med noe som kanskje kan være en start. Skulle vi forsøkt å jobbe langsiktig, med å bygge etisk solide standplasser – som folk kan finne en sin vei ut fra?
Kanskje vi kunne etablert, en kursstige i friluftsetikk? Kjedelig tenker du kanskje? Jeg vedder på at det vil gjøre tur og naturopplevelsen rikere! For vi er kanskje kommet dit, at på samme måte som at vi trenger kunnskap for å komme trygt frem, så trenger vi kunnskap for å «være» etisk?
Om vi starter på den på turen, så kan vi nok med fordel legge kategorier som «feil friluftsliv» igjen inne.